Drøft generelle innvendinger for og imot rasestandarder.

Norsk kennelklubb sier på sine nettsider at sunn hundeavl er et svært viktig tema. Samarbeid, åpenhet og kunnskapsformidling er kjerneverdien i organisasjonens avlsstrategi. Videre sier de at NKK’s tanke er at man kommer lenger med samarbeid og kunnskap enn strenge krav og restriksjoner. Det redegjøres også for at rasestandardene ble utarbeidet på begynnelsen av 1900-tallet og inneholdt beskrivelser som i dag ikke ville blitt godkjent. Grunnen er at da de ”gamle” standardene ble utarbeidet var de ikke forutseende nok til å forstå at ved å fremheve det som da var naturlige trekk etter hvert ville skape problemer for hunden (NKK artikkel 4954).

Arten hund fremviser den største variasjonen i kroppstørrelse og anatomi i verden. (Christiansen 2009)

Noen raser som anatomisk sett har fått et eksteriør (patologiske bygningstrekk) som kan forårsake helsemessige og/eller livstruende tilstander (Christiansen 2009).

Noen eksempler på slike patologiske trekk er dvergvekst (chondrodystrofi), hunder med for korte krumme ben, avkortet og flat snute som Fransk Bulldog og Pekineser. Kjempevekst (akromegali) er en annen variant og er en forstørret utgave av normalhund. For eksempel Irsk ulvehund, men det kan også være abnorm utgave av kjempevekst og spesiell vekst i visse perifere kroppsdeler. For eksempel hodet til St. Bernard (Christiansen 2009).

Rasestandard og seleksjon – utvalg av avlsdyr hos tamhunden er lagd for at vi ønsker å framavle spesielle egenskaper. I villhundens tid var det de mest livskraftige og tilpassningsdyktige som forplantet seg videre og brakte slekten videre. Fra å være mest opptatt av bruksevnen, enten det var gjete- og vaktegenskaper eller jakt, er nå standardene mer opptatt av eksteriør. Dette er viktig i seleksjonen (Indrebø 2005).

Jeg mener rasestandard er viktig både for helse og for å beholde særpreg hos de ulike rasene, men den er også til hundens ulempe i de rasene der man avler på ekstreme eksteriøre særpreg. Det går på bekostning av andre egenskaper, som sakte forsvinner for hver generasjon. Mange raser har gått fra å være flotte brukshunder til i dag å være selskapshunder. Utviklingen er skremmende og for mange raser tar fokuset på utseende vekk fokus på mentalitet og bruksegenskaper.

Dogweb (NKK’s verktøy for avlsdata) bekrefter dette ved at de oppdaterer jevnlig med røntgenresultatet, øyelysning og utstillingsresultater. Det legges også ut Lp prøver, mens resultater fra brukshundprøver og mentaltester ikke er lagt ut på flere år. (Dogweb 2009)

Dette mener jeg sender signaler som er urovekkende i forhold til hva som prioriteres fra NKK.

Kennelklubbens visjon om samarbeid, åpenhet og kunnskapsformidling er et bra utgangspunkt, og det jobbes jo bra med mye og mange. Men med få krav til at rasestandarden følges for å registrere valper kan det virke som at noe strengere krav fra NKK’s side og mer fokus på mentale egenskaper og opprinnelige bruksegenskaper kanskje kunne vært i hundens beste interesse.

For å kunne leve et sundt og godt liv, er hunden avhengig av sunn konstruksjon som igjen er grunnlaget for en sunn funksjon. Funksjonelt friske hunder skal være målet i hundeavlen. (Indrebø 2008) En hund med godt skjelett og god beinbygning, med korrekte vinkler og riktig forhold mellom knokler behøver ikke nødvendigvis fungere og bevege seg korrekt ,men forutsetningen er tilstede. (Indrebø 2008) Andre viktige forutsetninger for at hunden skal være velfungerende er bra muskulatur, overlinjen, skulderplassering, lenden, krysset, brystets konstruksjon, front, mellomhender, bakvinkler, kneledd, tenner og bitt (Indrebø 2008).

Alt dette er viktige ingredienser i en rasestandard og viktig å ta hensyn til.

I naturen, altså hos villhunder og ulv ser vi saksebitt, men med små avvikelser. Det ser ikke ut til å gå utover funksjonsdyktigheten. Større avvikelser i bitt vil derimot påvirke funksjonen. Enkelte hunder får store sår i ganen pga feilstilte tenner eller overbitt, jekslene kan bite feil mot hverandre pga ulik kjevelengde og skape slitasjeproblemer etc.

Det er ikke nok at hunden skal være i stand til å få i seg mat, bittet skal også fungere i mange andre sammenhenger i dagliglivet og under trening. Det er snakk om livskvalitet (Indrebø 2008). Engelsk Bulldog er et eksempel på rase som sliter med patologiske problemer (FCI standard).

Så jeg siterer Astrid Indrebø; ”Det skal være sundt å være vakker”.

Dommerne på utstilling har også et stort ansvar for hundenes videre utvikling. De er forpliktet til å tolke standarden på en slik måte at hundene skal være funksjonelt friske. Alle dommere skal sørge for at aggressive hunder diskvalifiseres (uansett rase, størrelse eller grunn). Selv om det er forskjell på raser skal ingen potensielt farlige hunder godtas. (Christiansen 2009)

Til tross for dette er det noen raser som utviklingsmessig står i faresonen da noen dommere innenfor noen raser aksepterer ekstreme særtrekk. Dette kan være pga egen oppfatning, vane eller at de i god tro overser særtrekkets potensielle helsefare (Christiansen 2009).

Forfatter Lin Baldwin 2008